Sterk fortelling om «Idas dagbok»

Regissør August B. Hanssen har aldri før sluppet hovedpersoner fra filmene sine inn i klipperommet. Det ble både nødvendig og naturlig når han skulle bearbeide det brutalt ærlige dagbokmaterialet til psykisk syke Ida Storm.

Fagutviklingsenheten ved Psykisk helse og rusklinikken i UNN hadde denne uken besøk både av regissøren August B. Hanssen og dokumentarfilmen hans «Idas dagbok». Filmen er basert på videodagboka til Ida Storm (28), som hun selv har tatt opp over en periode på åtte år. Hanssen og Indiefilm har med klokskap navigert i de mange timene med råopptak, og klippet sammen en til tider brutalt nær skildring av den unge kvinnens hverdag som psykisk syk.

Til seg selv

Ida begynte å filme hverdagen sin ved en tilfeldighet, fordi hun var for urolig til å sette seg ned og skrive en dagbok. I et forsøk på hjelp til selvhjelp dokumenterer hun de heftige oppturene, den syrlige selvironien sin, den herlige humoren, de gode analysene, de filosofiske drømmene, og ikke minst alle forsøkene på å bevare kontrollen – før de blytunge nedturene. Nedturer som ofte innbefatter omfattende selvskading.

Opptakene er beskjeder til henne selv. Ida var aldri på jakt etter et publikum. Men etter at en venninne mente andre kunne ha godt av å se denne kampen hun kjemper, tok Ida den modige beslutningen om å la noen lage film av dagboka.

Ida Storms modige valg åpner publikums øyne på mange vis, og ved å blottstille seg og tankene sine, kan hun øke vår forståelse for hvordan det er å leve med psykisk sykdom. Samtidig gir hun fagpersoner et sjeldent innblikk i hvordan hverdagen kan oppleves både i og utenfor behandling.

Sterke inntrykk

– De fleste filmene om psykisk helsevern som jeg har sett er enten dramatiseringer eller  ferdigtolket hvor såkalte eksperter pedagogisk forklarer oss det vi ser. I «Idas dagbok» er det ikke fokus på årsak eller på behandling. Kun på opplevelsen. For meg gjør det et enormt inntrykk å få se denne skildringen av det å være syk.  Å lytte uten å være i posisjon til å gripe inn, men å bli grepet, er lærerikt. Her får vi virkelig se hvordan livet kan være mellom behandlingsopphold og polikliniske avtaler, sier Elisabeth Cecilie Klæbo Reitan som representerte Fagutviklingsenheten ved Psykisk helse og rusklinikken.

Filmen ble satt opp i Festsalen på Åsgård i anledning Verdensdagen for psykisk helse som er 10. oktober. Salen var full, i tillegg til at det var god deltagelse på videolink fra avdelingene i Harstad, Narvik, Storslett og Storsteinnes.

– Jeg har nå sett filmen tre ganger og den gjør stadig et like sterkt inntrykk, sier Reitan.

Noe av styrken til filmen er gjenkjennelse, gjenkjennelse i de eksistensielle spørsmålene, spørsmålene som gjelder oss alle. Dette er historien om Ida, et menneske en kan gjenkjenne seg i, som har det ekstra vanskelig fordi hun er syk. Men først og fremst er det Idas historie.

«Jeg får hele tiden beskjed om å skjerpe meg, ta meg sammen. Hvorfor er det ingen som sier sånt til en kreftsyk? Nå må du slutte å miste så mye hår, det er flaut, liksom», argumenterer Ida i filmen. Deretter ser vi hvordan hun tidvis desperat forsøker å beholde kontrollen over sykdommen sin, og hvordan hun inderlig drømmer om å få leve et helt vanlig liv.

– Hvordan har Ida det i dag? er det vanligste spørsmålet som regissøren får etter filmen. Og han svarer at Ida har det veldig mye bedre nå, men at hun fortsatt er innlagt på sykehus innimellom. For å ikke øke belastningen på filmens hovedperson har lanseringen av filmen foregått i større og mindre drypp over flere år.

Mange hensyn å ta

– Vi har lansert filmen som en tretrinnsrakett. Først på festivaler utenlands, da det var mye mindre skummelt for Ida å første gang vise filmen på verdens største dokumentarfilmfestival i Amsterdam enn her hjemme. Så fulgte festivaler innenlands og nå lanseres den bredt. NRK3 viser en nedklippet versjon av «Idas dagbok» lørdag 10. oktober klokken 21.55. Den er også tilgjengelig en periode på NRKs nett-TV, forklarer regissøren.

Han har måttet gå noen flere runder enn vanlig i et dokumentarfilmprosjekt. Både med tanke på Ida og på eventuelle seere.

– Å skulle håndtere dette materialet er et tungt ansvar, og det viktigste for oss har vært å ha en god dialog med Ida hele veien. Hun har satt tydelige grenser for hva hun selv ikke vil ha med, og vi har vært veldig enige om hva som bør utelates.

Hanssen håper filmen kan hjelpe andre, ved å sette deres opplevelser og historier inn i en kontekst.

­Filmen er satt opp med 16-årsgrense. Hanssen mener lærere og elever ved videregående skoler bør få se den. Ikke minst lærerne, som ofte er de som først merker at noen sliter.

– Uansett tenker jeg at det er viktig å ha et opplegg rundt filmen om du viser den på skoler. Kanskje ved at helsesøster deltar og kan delta i diskusjon etterpå eller informere om hvilke tilbud som finnes hvis noen har behov for å snakke med noen, sier August B. Hanssen.

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.