Surfer på faglige utfordringer
Thomas Lunnay tok surfebrettet sitt og flyttet fra østkysten av Australia og helt til Tromsø. Også i UNN-jobben får han mulighet til å ri på bølgene.
Dette var absolutt ikke planen! Ikke at han skulle bli sykepleier. Og slett ikke at han skulle flytte til Norge.
Om han hadde noen planer i det hele tatt, så handlet disse om å dyrke lidenskapen med å surfe på bølgene i Sør-Stillehavet, og etter hvert utdanne seg innenfor juss og økonomi.
– Jeg er ikke født med ski på beina, sånn som dere. Jeg har min lidenskap knyttet til surfing. Og jeg fikk aldri interessen for fotball, som de fleste som vokser opp i Norge, men for rugby.
– Og alle som er fascinert av rugby, hevder at fotball er et spill som spilles av pøbler…?
– «Fotball er et spill for gentlemen som utføres av hooligans. Mens rugby er et spill for hooligans som utføres av gentlemen.»
Ja, nettopp!
«Hoppe i havet…»
Han smiler forsiktig.
– Skal vi begynne med å snakke om planen om juss og økonomi?
– Ja, jeg begynte jo på disse studiene, men jeg trivdes rett og slett ikke. Jeg sluttet, og kom i skikkelig villrede om hva jeg skulle begynne med. Det var onkelen min som foreslo at jeg skulle studere til å bli sykepleier. Han er pilot på et redningshelikopter, og fortalte at det er sykepleierne som hopper ut i havet fra helikopteret for å redde folk. Dette hørtes jo ganske tøft ut, og appellerte til meg og lidenskapen min for surfing. Jeg kan jo gjerne flire litt av dette når jeg i dag sitter og er sykepleier på øyeavdelinga ved UNN Tromsø, men onkelen min hadde i alle fall rett i at sykepleieryrket er veldig allsidig og et veldig fint utgangspunkt for å fordype seg i mye som er spennende, sier han.
– Men hvordan havnet du i Tromsø?
– Ja, det var ganske udramatisk: Jeg forelsket meg i ei jente fra Tromsø, som studerte i Australia og som i dag jobber som intensivsykepleier på UNN. Vi har vært sammen i 16 år nå, og flyttet hit rundt 2010, forteller han.
«Skuffet» over mørketida
– Men fortell om kultursjokket fra å komme helt sør på jordkloden til helt nord; kultursjokket, kulda og møtet med mørketida?!
– Ja, den historien… Jeg hadde jo vært i Europa før jeg flyttet til Tromsø, og jeg hadde feiret jul her. Men kjæresten min, som jeg i dag er gift med, gjorde en så ufattelig grundig jobb med å forberede meg på mørketida at jeg virkelig hadde stålsatt meg på forhånd. Jeg trodde jeg skulle møte et bekmørke som var så voldsomt at jeg ikke kunne se hånda foran meg. Sånn er det jo ikke, så ærlig talt ble jeg litt skuffet. Jeg trodde mørketida skulle være mye tøffere enn den egentlig er.
– Til gjengjeld må jeg innrømme at jeg selv dyrker mytene om mørketida når jeg snakker med kjenninger hjemme i Australia: «Vi merker ikke så mye til den, fordi vi går i dvale, akkurat som isbjørnen».
Mer enn Crocodile Dundee
Han får livet i Nord-Norge til å høres ut som en omvendt versjon av filmen «Crocodile Dundee», der mytene om det ville og farlige dyrkes og styrkes.
– Vi som har vokst opp med «Crocodile Dundee», vidunderlige Olivia Newton-John og TV-serien «Skippy», har en opplevelse av at Australia er en kulturell blanding av USA og Storbritannia?
– Ja, men det er temmelig forenklet! Australia er veldig bredt sammensatt, og landet befinner seg geografisk så nært Asia at vi også er preget av kulturen deres; ikke fordi asiatene utgjør noe flertall blant studenter eller i befolkningen, men fordi også disse bidrar til det mangfoldet Australia preges av, sier han.
– Er det andre ting vi europeere misforstår om Australia?
– Ja, det er sikkert masse. Vi er glade i sjømat, men vi sier ikke «shrimps» om reker, som amerikanerne, men «prawns», som britene. «Fosters» er blant Australias mest kjente merkenavn. Men Australierne flest drikker ikke «Fosters». Dette eksporterer vi, særlig til britene, og så drikker vi det beste ølet selv.
Store forandringer
– Så har dere slanger, dingoer, kenguruer, haier, krokodiller og mye annet som er livsfarlig?
– Ja. Det er mye som er skummelt, og også farlig hvis man ikke er forsiktig. Foreldrene mine er redde når de kommer på besøk til Nord-Norge. De er redde for å møte låste ytterdører, for da frykter de at de skal fryse i hjel! Vi som bor her er jo ikke redde for sånt, selv om også vi skjønner at man kan fryse i hjel dersom man ikke er forsiktig og tenker seg om. Det er ikke annerledes på den motsatte siden av kloden, mener han.
Livet hans er ikke det samme som den gang han levde sorgløst hjemme i Crescent Head. På den annen side er heller ikke UNN-jobben hans den samme som da han begynte på sykehuset.
– Jeg har vært sykepleier på øyeavdelingen lenge, og er i ferd med å videreutdanne meg som operasjonssykepleier. Da trenger jeg praksis, og jeg har allerede fått mulighet til å begynne å «stikke» selv, sier han, om sprøyteinngrepet som tidligere var forbeholdt leger til å utføre.
Viktig behandling
Det er en viktig behandling han er med på å utføre, AMD (aldersrelatert makula degenerering), som enkelt oversatt handler om forkalkning på netthinna som får sin behandling ved hjelp av et sprøytestikk.
Noe av det som gjør dette arbeidet viktig, handler om at befolkningen blir stadig eldre og trenger denne typen behandling for å beholde synet. Behandlingen vil øke i omfang og frekvens etter hvert som pasientgruppen øker i omfang.
– I begynnelsen får pasientene månedlige behandlinger. Men om effekten er god økes intervallene, til for eksempel seks uker mellom hver behandling. Utfordringen er jo at pasientene ofte er over 80 år, og at mange har en veldig lang reisevei til sykehuset for å få denne behandlingen. Derfor har det vært veldig spennende å utvikle dette tilbudet ved andre sykehus enn bare UNN Tromsø, slik at disse inngrepene i dag kan utføres også i Kirkenes, Hammerfest og Harstad, forklarer han.
Hemmelighetsfull om surfeplass
– Hva savner du mest med Australia?
– Jeg savner ingenting! For det første er jeg veldig flink til å leve livet mitt der jeg er. For det andre har jeg en veldig fin tradisjon med å besøke Australia én gang i året, samtidig som jeg har foreldre som kan besøke meg og oss her i Tromsø. For det tredje har vi Facetime, som gjør at ungene kan snakke og se besteforeldrene sine ukentlig. Og for det fjerde har jeg surfebrettet med meg til Tromsø. Vinteren er den beste årstiden for å surfe, og jeg surfet sist gang i forrige uke.
– Hvor da?
– Det har jeg ikke lyst til å si! Etter at jeg flyttet til Nord-Norge lærte jeg veldig tidlig at man ikke skal si hvor man finner multebæra. Og jeg har ikke lyst til å fortelle hvor jeg har funnet det perfekte stedet for å surfe.
FLERKULTURELLE UNN – FAKTA:
NAVN: Thomas Lunnay.
ALDER: 37.
SIVILSTAND: Gift, to døtre.
BOSTED: Tromsø.
STILLING: Sykepleier, øyeavdelinga.
HJEMSTED: Crescent Head, Australia.
OM HJEMSTEDET: – Crescent Head er en liten by med rundt 1.500 innbyggere, på østkysten av Australia – ved Tasmanhavskysten. Byen ligger midt imellom Sydney og universitetsbyen Brisbane. Crescent Head ble etablert i 1894. Fiske og turisme er hovednæringene.
ANBEFALINGER: – Australia er ikke bare et land – det er et helt kontinent – som er så bredt sammensatt at det er vanskelig å peke ut anbefalinger uten å vite noe om interessene til den som ønsker å reise dit. Australia kan by på strandliv, men også spennende storbyer; regnskog, men også ørken. Du kan feriere trygt og forsiktig, men også ha muligheter til å utfordre deg selv i villmark, men selvsagt bør man være forsiktig hvis man skal utfordre seg selv. I matveien er Australia kjent for godt lammekjøtt og god sjømat. «King prawns» – kongereker – er favoritten i min familie som julemat. Moreton Bay Bug, eller Bay Lobster, er også verdt å anbefale. Dette er en art av tøffelhummer som fanges i Stillehavet.
BAKGRUNN:
- UNN er en kompetansearbeidsplass, der mellom 6.500 og 7.000 medarbeidere innenfor mange titalls yrkesgrupper hver dag bruker sin kompetanse til det beste for pasienter fra hele Nord-Norge.
- Kompetanse er mer enn fag. Det handler også om kulturell kompetanse, og om erfaring. Derfor er det en styrke for UNN å være mangfoldig, med medarbeidere fra nesten hele verden.
- Noen av medarbeiderne med utenlandsk opprinnelse havnet på UNN ved en tilfeldighet, noen fordi de fulgte en drøm, og noen med en dramatisk forhistorie.
- Da denne reportasjeserien ble etablert i 2018 var det medarbeidere ved UNN fra 56 ulike nasjoner (seks verdensdeler). Høsten 2022 var dette tallet oppjustert til 65 nasjoner!
LES FLERE saker om utenlandske medarbeidere ved UNN her!
Pingvinavisa Nyhetsbrev
Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.