En jordnær mann fra Drammen med forkjærlighet for mental ekstremsport. Emil Faugli (32) er ansatt i nyopprettet stilling som sykehushumanist, og bringer dermed UNNs preste- og samtaletjeneste nærmere det mangfoldige samfunnet vi er en del av.

Vis mer

Emil Faugli er ansatt som sykehushumanist i UNN, og vil tilby livssynsnøytral støtte til de som ønsker det. Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress

– Omtrent det samme som prestene gjør allerede, bare uten en religiøs overbygning. Vi er jo ikke et religiøst samfunn lenger, men et flerkulturelt, livssynsmangfoldig samfunn. Jeg tilbyr samtaler med de som av en eller annen grunn ikke vil snakke med en prest. Det handler om å møte mennesker og være tilstede for dem i sykdom og død og eksistensielle utfordringer, hvor det ikke er noe å løse, men noe man må stå i.

Fra plan- og bygningsloven til Platon

Emil Faugli er født og oppvokst like ved Drammen, og kom til Tromsø i sommer for å tiltre stillingen ved preste- og samtaletjenesten i UNN. Før han fant filosofien, var Faugli imidlertid på en helt annen vei. Han er nemlig opprinnelig utdannet byggingeniør.

– Hva skjedde?

– Jeg gikk byggingeniør, og fikk tilbud om et valgfag i utdanninga. Det sto mellom «Plan- og bygningsloven» og «Filosofi for teknologifag». Jeg valgte det siste, og da var jeg solgt!

I tillegg til utdanning i filosofi, har Faugli etterutdanning i filosofisk praksis. Det er en relativt ny profesjon hvor man tilbyr veiledning, gruppesamtaler og dialog, som et alternativ til psykolog eller coach.

– I slike samtaler går vi i dybden på konkrete livserfaringer uten å prøve å løse, forbedre eller tilfriskne. Vi går inn i situasjoner og erfaringer for å utforske spørsmål som dukker opp, som for eksempel «hva er tillit?» «Hva er trygghet?» «Hvorfor utsetter jeg meg for risiko?».

Å leve sterkt

I likhet med Norges to største filosofer, Arne Næss sr. og tromsøværingen Peter Wessel Zapffe, har Faugli en lidenskap for klatring. Han har vært klatreinstruktør i seks-sju år.

– Hva er det med filosofer og klatring?

– Det handler om det paradokset at jeg oppsøker fare for å føle meg levende. Kjenne at jeg kan navigere meg gjennom skikkelig avgjørende situasjoner. Filosofien er kanskje også en slags tankens ekstremsport, som beveger seg på grensene. Jeg tror det springer ut av et ønske om å leve sterkt. Ikke leve lykkelig, men oppsøke situasjoner som gjør dype inntrykk.

– Tror du noen helsearbeidere har det sånn?

– Jeg tror nok det kan være et spørsmål om adrenalin, fart og spenning også i helsevesenet, ja. Akkurat som med klatring, setter man seg i situasjoner der det er utrolig avgjørende at man klarer å holde seg sammen. Det kan være et kick. Den danske filosofen Søren Kierkegaard beskriver angsten som noe som både tiltrekker og frastøter deg. Når du står på kanten av et stup og kjenner at «nå kan jeg hoppe», det både skremmer og fascinerer deg samtidig.

Faugli har jobbet fem år på krisetelefon, som frivillig for Kirkens SOS. Det er et selvmordsforebyggende tilbud for folk i følelsesmessige og eksistensielle kriser.

– Det var utrolig lærerikt. Jeg er så glad for at jeg har vært der. Også det var en jobb hvor man kommer tett innpå livet, i en situasjon hvor det står om noe helt avgjørende.

Også et tilbud til ansatte?

Faugli håper at prest- og samtaletjenesten etter hvert skal kunne gi et samtaletilbud også til de som jobber på UNN.

– Mange her på sykehuset har ganske ekstreme påkjenninger i jobben. Samtidig har vi noen krav eller tanker om å holde ting på avstand. På sikt håper jeg vi klarer å lage et tilbud også til de ansatte, for eksempel gruppesamtaler der man får mulighet til å kjenne på dilemmaer man står i.

På fritida må også filosofer ha pause fra de store avgrunnene. Faugli liker å koble helt ut, med en halvdårlig film, fotball eller kanskje litt meditasjon.

– Like viktig som det er å være dyp, er det å være overfladisk, smiler han.