Da Tobias Lundestad Jørgensen (28) innså at han var avhengig av gaming, prøvde han å finne hjelp på nett. Han fant ingenting. I fjor lanserte Ruspoliklinikken ved UNN spillsnakk.no, et unikt nasjonalt tilbud. Her gir behandlere og brukere - som Tobias - sammen råd om spillavhengighet.

På spillsnakk.no kan du blant annet ta en anonym test og finne ut om du er i faresonen med spillingen din. Og du kan stille spørsmål via en chat som er åpen hver onsdag-lørdag mellom klokka 14 og 20.

– Foreløpig er det ikke så mange gamere som bruker chatten, men en god del bekymrede pårørende som henvender seg. Fortsatt er det for lite informasjon om avhengighet på gaming der ute. Ruspoliklinikken ved UNN er faktisk ledende her i landet på dette feltet nå, sier Tobias Lundestad Jørgensen.

Han snakker med en blanding av stolthet og takknemlighet om Ruspoliklinikken.

‒ Selv om det hørtes heftig ut, var det dit jeg måtte for å få hjelp. Men avhengighet er avhengighet. Det er de samme mekanismene som slår inn, forklarer han.

To måneder i behandling

Tobias Lundestad Jørgensen var heldig og fikk omsider veldig god støtte og hjelp. Etter to måneder i behandling hos en psykologspesialist, hadde han gjenvunnet kontrollen. Fortsatt kan han spille, og han vet han har større sjanse enn andre til igjen å bli avhengig. Men han er svært bevisst, og akkurat nå er ikke faren særlig stor.

‒ Jeg har ikke tid. Jeg jobber 50 prosent og studerer ved siden av, pluss har samboer. Det regulerer seg selv, smiler han.

Han tror det er to veier til avhengighet. Det ene er det rushet av endorfiner som du jakter ved å vinne spill, som du bare vil ha mer og mer av. Det andre er at du spiller for å unngå andre problemer. For han selv ble spillingen en flukt etter at han ikke lyktes da han første gang gikk i gang med studier ved UiT, Norges arktiske universitetet i Tromsø.

‒ Jeg fikk ikke til å studere, og var ikke vant til motgang. Løsningen ble å flykte inn i noe jeg visste jeg var god til; World of warcraft.

Da var han blitt 24 år og hadde flyttet for seg selv.

‒ Kanskje var risikoen for å bli avhengig større fordi jeg hadde spilt så mye i ungdomsårene. Det er vanskelig å si. Noen spiller mye, men blir ikke avhengig. Noen er på en måte avhengig, men har kontroll. De kan for eksempel spille lite gjennom året, men så ta ut en uke ferie og isolere seg fullstendig for å få spille så mye de orker når det kommer ut et nytt spill, forteller han.

Åtte timer om dagen

Han anslår tiden han brukte på gaming til cirka åtte timer daglig da han var rundt 15. Dette til tross for at han hadde mye annet han deltok på.

‒ Samtidig spilte jeg fotball aktivt og gikk på skolen. Og det var stort sett de samme folka jeg var sammen med på nett når jeg gamet, som jeg så på skolen, eller trente sammen med. Men jeg kunne nok med fordel hatt flere grenser og spilt mindre. Kanskje gjorde denne mengden det lettere for meg å miste kontrollen senere, filosoferer han.

På det verste var gaming det eneste livet hans handlet om da familien trodde han var student i Tromsø. Han spilte og sov. Det var det døgnet hans besto i.

‒ Du får veldig dårlig søvnkvalitet med mye skjermtid og spilling. Du mister normal døgnrytme og du sover ikke så mange timene i slengen.

Fant ikke hjelp

Han skjønte tidlig at han hadde mistet kontrollen.

‒ Så jeg googla etter hjelp. Søkeord «spillavhengighet» og sånn, men jeg fant ikke hjelp på nett mot gaming, bare mot gambling.

Det gikk et halvt år til før han til slutt ringte mamma og innrømmet hvordan det sto til. Hun sendte han umiddelbart rett vei inn til hjelp. Det betyr til fastlegen, som igjen henviste han videre til spesialisthelsetjenesten.

I dag er Tobias svært reflektert om spillavhengighet. Han er bevisst på at han har lært mye gjennom spilling, blant annet det å ta ledelsen eller delta på lag med andre i spillverdenen. Men han er enda mer bevisst på hvor bevisstløs omverdenen og spesielt foreldre kan være rundt det som foregår på nett.

Foreldre: Følg med!

‒ Jeg kunne nok med fordel hatt strengere regler da jeg selv vokste opp, sier han.

Å ikke følge med på hva ungene gjør på nett, mener han er farlig.

‒ Jeg mener egentlig at unger ikke skal ha privatliv på nett. Tastekombinasjonen ctrl h gir deg oversikt over nettleserloggen uansett nettleser. Her bør alle som har barn jevnlig sjekke hvilke nettsteder og søkeord ungene bruker. Du trenger kanskje ikke kreve å få lese meldinger og slikt, med mindre du mistenker noe spesielt. Men å la ungene holde på alene på nett er omtrent som å sende dem alene ut i en fremmed storby som du aldri har vært i selv.

Samtidig endrer alt endrer seg fort, og hele tiden.

– Andelen unge med spillavhengighet tror jeg vil øke, og grunnen er at spillene er blitt gratis, og dermed tilgjengelig for alle. Før måtte du ha foreldrenes tillatelse til å skaffe deg spillet. Nå kan du bare laste det ned gratis og gå i gang. I tillegg bruker spillselskapene masse ressurser på å utforme spillene sine slik at de er avhengighetsskapende.

Pengesluk

Etter hvert koster det penger. Mer og mer penger.

‒ Ikke under noen omstendighet la ungen din bruke bankkort alene på nett!

Jørgensen kjenner til ungdom som har spilt vekk hele konfirmasjonsgaven sin på et øyeblikk. Du fristes hele tiden til å kjøpe ekstrautstyr, ekstra liv eller annet for å komme videre i spillet.

‒ De verste spillene og de foreldre skal være svært obs på er Massively Multiplayer Online-spill (MMO).

Og for å begrense antallet krangler om spilletider; skaff deg en trådløs ruter hvor du kan forhåndsinnstille de tidspunktene hvor ungene får lov å være på nett! 

Her kan du lese mer om erfaringene Tobias Lundestad Jørgensen har med ulike nettspill.