Tordis (67) – mer klar enn ferdig
Tordis Sørensen Høifødt ble psykiater fordi hun som ung allmennlege følte seg usikker i møte med psykisk syke som trengte hjelp. Trangen til alltid å lære mer førte henne helt til topps i Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN.
Som avtroppende klinikksjef kjenner hun igjen på usikkerhet. Denne gang på vegne av hele den psykiske helsetjenesten.
67-åringen kommer i lett jogg gjennom den lange glassgangen ved UNN Åsgård. Hun er inne i sin siste måned som fulltidsansatt, og er midt i overgangsperioden hvor hun skal levere tømmene trygt over til nytilsatt klinikksjef, Eirik Stellander.
Dagene er hektiske, og hun løper ‒ rent faktisk ‒ fra avtale til avtale.
Toppleder til tusen
Tordis Sørensen Høifødt sa til slutt ja til å avslutte sin snart 40 år lange yrkeskarriere med å bli klinikksjef ved Psykisk helse- og rusklinikken. Ikke fordi hun hadde spesielt lyst, men fordi hun hadde ett års erfaring i rollen fra 2010, og så var det ingen andre som meldte seg.
Nå har hun tjenestegjort i to og et halvt år som toppsjef i en av Nord-Norges største arbeidsplasser. Psykisk helse- og rusklinikken den største klinikken i UNN, med 1.000 ansatte fordelt på seks lokasjoner.
‒ De fleste bedrifter med 1.000 ansatte har en assisterende leder. Jeg snakker av erfaring når jeg sier det ville vært klokt også her. Det er mye å holde orden på for én person. Du skal styre en svær økonomi og virksomhet, men bindes mye opp i møter og henvendelser. Du sliter med å få være nok til stede i organisasjonen, og med å få plass til å tenke strategi og nyutvikling.
Nå finnes det en rekke avdelingsledere som klinikksjefen kan støtte seg på, men hun er åpen på at svært mange av disse står i en hverdag preget av brannslukking.
‒ Det er problematisk. Det handler ikke om at de ikke klarer å styre tiden sin, men at for mange oppgaver trenger dem hele tiden. Ledelse i helsevesenet er ganske krevende, sier hun som har hatt lederjobber i helsevesenet siden 1998.
I tillegg har hun hatt en rekke verv nasjonalt.
Skulle bli allmennlege
Året var 1983 da hun som 29-åring startet i sin aller første legejobb, på Ibestad i Troms. Det var stor legemangel i nord og hun og Reidar – medstudenten hun giftet seg med – fant tidlig ut at de ville bidra. I dag kjenner osloenseren Nord-Norge bedre enn de fleste nordlendinger. Hun har bodd på Ibestad, i Vefsn og i Tana. Men det var altså Tromsø som etter hvert ble «hjemme» for familien på fem.
‒ Vi har en ganske så stor «kohort» her i Tromsø nå, med barn og barnebarn, men når du er fra et annet sted blir du jo stadig utfordret på om du skal bli værende eller ikke. Kombinasjonen av å være glad i å gå på tur og på ski, og utrolig mange spennende muligheter både i UNN og etter hvert som følge av min tilknytning til UiT, så har det egentlig aldri vært aktuelt å flytte på seg, sier Tordis.
Som nyutdannet lege mente hun å ha for store kunnskapshull i møtet med psykisk syke.
‒ Det jeg hadde lært under legeutdanningen, var utilstrekkelig. Jeg trengte rett og slett mer trygghet og erfaring i det å møte pasienter med psykiske lidelser. Det er en forutsetning at du tør å høre hvordan pasientene har det når de sliter psykisk, for å kunne hjelpe.
Kjempet gjennom forbedring
I dag kan medisinstudentene velge tredelt LIS1-praksis, og har fått mulighet til fire måneder praksis i psykisk helsevern. Dette er nettopp takket være usikkerheten som den unge allmennpraktikeren kjente på for snart 40 år siden.
Tordis Sørensen Høifødt har vært med på å kjempe ordningen fram gjennom Legeforeningen, og hun har vært med på å lage læringsmålene.
‒ Hovedmålsettingen er at alle leger skal få lære mer om psykiatri og psykisk helse. Dette er en så stor del av folks liv og av en legepraksis, at alle bør ha kunnskap og ferdigheter på dette området.
Tordis har også jobbet for å øke kvaliteten på spesialistutdanningen både lokalt og nasjonalt. I det hele tatt har opplæring vært en rød tråd gjennom hele karrieren. Hun har også forsket på dette en periode, og avla i 2007 en doktoravhandling om læringsprosesser i psykiatri blant medisinstudenter og unge leger.
‒ Hva er ditt viktigste råd til nyutdannede som skal i gang med sin første kliniske praksis innen psykiatrien?
‒ Sørg for å få tilstrekkelig oppfølging og veiledning, og knytt god kontakt med kollegaer! Vi må bære på mye smerte for pasientene. Det er et meningsfullt arbeid, men innimellom kan det være veldig tungt. Derfor er det så viktig å faglig sett kjenne at du ikke er alene, og å kunne få hjelp fra andre til å stå i det når det blir krevende.
Brukerne på banen
Hun er opptatt av at Åsgård skal være et godt sted å utdanne seg ved, og har selv tatt hele spesialistutdanningen sin i dette huset. Både faglig og organisatorisk har tjenester knyttet til psykisk helsevern endret seg kraftig i årene som er gått etter at Tordis kom inn i yrket. Selv har hun jobbet mye med, og ser nytteverdien av gruppebehandling.
‒ Jeg synes det er interessant hvordan pasientene gjennom gruppebehandling i stor grad hjelper seg selv og hverandre. Som terapeuter har vi som oppgave å sørge for et bra behandlingsmiljø og rammer i gruppen. Det er ikke så enkelt alltid, men potensialet i hva pasienter i gruppe kan bidra med for hverandre er stort!
‒ En ny utvikling ved behandlingen innen psykisk helsevern, er vektleggingen av pasientenes aktive medvirkning: Det å gi pasienten styrke og kunnskap til å kunne si fra om hva som er viktig for seg selv, og mestring av egne områder. Før var det ofte slik at «behandler visste best», men jeg har sett at de mest virkningsfulle kommentarene ofte kommer fra medpasienter. Kraften ved la brukere medvirke i større grad enn før, åpner opp for nye behandlingsretninger. Også i psykisk helsevern jobber vi med «persontilpasset medisin», og etter hvert er det kommet mange behandlingsmåter tilpasset ulike typer lidelser og pasientens aktive valg.
Som klinikksjef var Tordis selv et eksempel på hvordan psykisk helsevern blir stadig mer bevisst på å lære av pasienter og pårørendes erfaringer.
‒ I den senere tid har vi pleid å innlede hvert ledermøte i klinikken med en historie fra en pasient eller en pårørende som erfaringskonsulentene hjelper oss med å få tak i. Poenget er for det første å få en påminnelse om hvem vi er til for, deretter se hva vi kan lære av det som fortelles.
Satsingen som stagnerte
‒ Når det gjelder selve utviklingen i helsevesenet finnes det dessverre utviklingstrender som ikke er like spennende, sier den avtroppende klinikksjefen med et oppgitt, lite smil.
‒ Mellom 1998 og 2008 hadde vi en stor og viktig nasjonal satsing innen psykisk helsevern. Det skjedde masse i kommunene. Vi fikk nye sentre for psykisk helse. Store, nye fine bygninger, og her på Åsgård bygde vi opp flere nye sengeposter. Men etter 2008 er ikke denne satsingen fulgt opp med tilstrekkelige ressurser verken i kommuner eller spesialisthelsetjenesten. Etter at de øremerkede midlene forsvant har det isteden skjedd en stagnasjon og nedtrapping. Det har i samfunnet generelt blitt mer fokus på psykisk helse, det er det ingen tvil om, og større åpenhet rundt psykisk sykdom. Men her på Åsgård har vi nå lagt ned de tre postene vi etablerte mellom -98 og -08 ‒ på grunn av økonomi.
‒ Det er et stort dilemma at psykisk helsevern og rus løftes frem som store satsingsområder – men så er det ikke reelle satsinger. Det er en ganske ugrei situasjon, som nå fører til at vi sliter med å rekruttere og beholde fagfolk. Det er feil å si at fagmiljøene er utarmet, men systemet står under et stort press. Samtidig som vi skal holde på med såkalt produksjon, får vi i oppgave å endre drift, forbedre, legge om og tenke nytt. Det må vi jo, men en tjeneste som piskes så hardt på å drifte, som har økende antall fristbrudd, har vanskelig for å komme så ovenpå at vi evner å tenke nytt og drifte annerledes. Da er det fort å komme inn i onde sirkler. En viktig utfordring framover vil være å få snudd en del av dette. Det er vi i ferd med. Jeg håper de overordnede myndigheter er villig til å se og ta innover seg de utfordringer som er, og hvordan de skal løses. Ikke bare klage over at vi ikke gjør en god nok jobb.
Trenger tilbud «i midten»
‒ Hvis penger ikke var noe problem, hva ville du prioritert?
‒ Det er viktig at vi har nok folk og at vi har kompetente folk. Det er flere ting vi ønsker oss, ikke minst det å satse mer på fagutvikling. Men det vi også ser nå, er at en del av de tilbudene vi har lagt ned gir uheldige tomrom i behandlingstilbudet. Vi trenger flere plasser og tilbud mellom det som er åpne døgnposter og det som er lukkede sikkerhetsposter eller akuttposter.
En del pasienter kommer inn i en slitsom runddans med gjentakende akuttinnleggelser, siden de ikke får nok hjelp før de må ut igjen.
‒ I forhold til landsgjennomsnittet har vi ved vår klinikk flere og kortere innleggelser i forhold til andre. Ved akuttpostene våre må vi stadig skrive ut pasienter på grunn av kapasitet. Overfylte lukkede akuttposter er ikke bra for hverken pasienter, personale eller pasientsikkerheten.
«Juifisering»
Som om ikke pengemangelen var nok, har psykiatrien de senere år fått enda en utvikling som Tordis mener påvirker negativt:
‒ Vi har nådd et vippepunkt når det gjelder den økende graden av det jeg vil kalle «juifisering». Antallet nye lover, regler, forskrifter, forordninger og dirigerende brev øker i en kurve som går rett til himmels. Intensjonen er økt rettssikkerhet og mindre tvang, hvilket er gode intensjoner. Men jeg er i tvil om at disse omfattende reglene gir det ønskede resultat. I tillegg er det økte dokumentasjonskrav. Bare i løpet av de fire siste årene har våre spesialister måttet bruke veldig mye mer tid på dokumentasjon enn før. Når dette «byråkratiet» relatert til lovforvaltningen stjeler stadig mer tid, så går det ut over den tida vi får til den direkte pasientbehandlingen. Mange reagerer med at «Det var ikke dette jeg utdannet meg til». Denne byråkratiseringen er en utvikling som har rullet av seg selv, og det har i liten grad vært satt spørsmål ved om denne utviklingen har innfridd intensjonen eller fått andre uønskede konsekvenser.
Når Tordis Sørensen Høifødt nå til påske går ut i den ferien hun ikke fikk tatt ut i fjor, så ser hun fram til å få mer fritid. Helt slutt på jobbing er det ennå ikke. Hun skal fortsette som akuttoverlege i en prosentstilling.
‒ Så håper jeg også at jeg som pensjonist kan få tid og mulighet til å lære noe helt nytt som jeg ikke har hatt tid til før. Det gleder jeg meg til, sier hun, som er mer klar enn ferdig.
Nyhetsbrev
Få tilsendt nyhetsbrev for Pingvinavisa første dag i hver måned.
