Vernepleier Tromsø kommune

Turnuslivets ”gleder”

Turnuslivet kan by på mange utfordringer; tidlig opp, seint i seng, nattevakt, helgevakt...

Det river i kroppen i øyeblikket alarmen drar deg ut av drømmeland, hardt og brutalt. Lyden av terror blinker fra vekkeklokka, og slår deg så hardt over ansiktet at du ynker deg i smerte, og tårer pipler. Timene fra aftenvakta kvelden før sitter fortsatt i kroppen, og minner deg på at du la deg kun få timer tidligere. Og at du kunne sovet 6 timer til. Minst. Det eneste som redder morgenen nå, er kaffetrakteren på kjøkkenet. Maskinen som produserer livets vann for hardtarbeidende turnusarbeidere.

Du drar deg over golvet som en levende død. Smertelig klar over at du er mange timer unna å nærme deg begrepet ”skjønnhetssøvn”. Om et par timer hadde du kanskje kvalifisert til å være Ringeren i Notre Dames fetter eller kusine. Du sjangler deg vei fra senga og inn mot badet, myser mot døra og har første delmål passelig i sikte. Du dulter borti dørkarmen på soverommet samtidig som du tråkker på nådeløse legoklosser – strategisk plassert. Velsignelsene triller ut av deg som perler på en snor, og ordforrådet ditt kunne fått enhver fisker fra Finnmark til å rødme.

Lyset på badet gjør deg et øyeblikk fullstendig blind, og Ringeren i speilet skremmer deg fra sans og samling. Du innser etter flere minutter at det faktisk er du selv som lager grimaser, og du fullfører resten av morgenstellet, lettere forskremt.

Kaffen i tusen knas…

Mens kaffen putrer optimistisk på trakteren, drar du opp sovende barn – som er alt annet enn klar for en ny frisk start. Og som sikkert føler seg alt annet enn idylliske små solstråler. Du får på dem klær, ikke helt uten kamp og innser at tiden som vanlig ikke er på din side. Frokosten går nok en gang i jakkelomma. Tanken på å ha en stille stund over en magisk kaffekopp går i tusen knas, denne dagen som så mange andre.

Lukta av det forlokkende ”livets vann” siver ut i rommet, og blander seg med lydene av hylende små ”englebarn”. Tenner skal pusses og yttertøy skal på, og det ender slik som det noen ganger gjør. Full nekt og et stort behov for å gjøre alt selv. I rolig tempo. Det går fra null til hundre på raserikurven, og sko dras av og kastes veggimellom. Et utmerket øyeblikk til å teste ut både tålmodighet og blodtrykk på den selverklærte Ringeren.

Så langt alt vel. Kaffen har gått fra trakteren og over i termokopp, og lukter fortsatt fristende. Du drar fresende små med deg ut døra, med klokka tikkende over nakken i forrykende tempo. Et kjapt gløtt på den viser at du blir sistemann inn på jobb om du ikke setter opp farta. Vel ute oppdager du antydningene av en bil etter nattas nedfall av snø. Testen av tålmodighet og blodtrykk har aldri vært mer gjeldene enn i dag.

Bilen måkes fram, og må tines ved hjelp av velsignelser like mye som varmeapparatet. Etter mye om og men er små solstråler vel plassert på sine respektive steder, og du setter kursen mot dagens store mål. Morgenens Mekka, og stedet du trygt kan kalle ditt andre hjem.

På jobb nå…?

Mens du i ditt stille sinn mumler innbitt noe om å låne deg ei seng på jobb i tiden mellom ei aftenvakt og dagvakt, havner du bakerst i en kø mot sentrum. Lengre enn du egentlig har tid igjen å leve, og mer bedøvet enn gå-sakte-aksjoner utfor Stortinget. Du innser at slaget mot klokka er tapt, og du trygt kan nyte kaffen som fortsatt lokker på deg oppi termokoppen. Muligens kan du løpe raskere enn lysets hastighet inn døra på arbeidsplassen din. Så fremragende at til og med Usain Bolt ville grått i avmakt og forgremmelse.

Vel framme på jobb, snublende opp ei trapp fortsatt med kaffen skvulpende i koppen, inn der du skal være de neste 7,5 timene, blir du møtt av beskjeden fra kollegaer med spørrende blikk:

Hvorfor er du her nå? Du har jo aftenvakt i dag!

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.