Ved Kirurgen A på UNN Harstad har to kull med sykepleierstudenter fått teste simulering som innlæringsmetode mens de er i praksis.

– I januar 2018 innvilget Felles utdanningsutvalg for UiT og UNN midler til sykepleierutdanningen ved UiT campus Harstad, til utvikling av fremtidsrettede læringsarener. Bakgrunn for prosjektet var et ønske om et simuleringssamarbeid mellom kirurgisk og ortopedisk avdeling UNN Harstad og sykepleierutdanningen i Harstad, forteller universitetslektor Lisbeth Gaustad Johansen ved UiT Harstad.

De to enhetene har samarbeidet godt om sykepleierutdanningen i en årrekke, og den medisinske simuleringen skal medvirke til at studentene får øvd seg på å reagere riktig når de opplever akutte hendelser hos en pasient. Studentkoordinatorer og kontaktsykepleiere er direkte involvert i simuleringen, hvilket gir en unik mulighet for «mester-elev»-læring. Erfaringene kan brukes i den videre praksisveiledningen.

Vis mer

Disse har bidratt til samarbeidet om simulering mellom UiT og UNN i Harstad. Fra venstre Karina Karlsen (Universitetslektor ved UiT), Carina Nygård (Universitetslektor ved UiT), Beate Valland (spesialsykepleier ved Kirurgisk avdeling UNN Harstad) og Lisbeth Gaustad Johansen (Universitetslektor ved UiT). Foto: Jan Frode Kjensli

Blir tryggere

– Totalt har vi i vår og i høst gjennomført cirka 40 simuleringsøvelser i de to praksiskullene vi har hatt ute. Hver av de 22 studentene som har deltatt, er intervjuet om sine erfaringer med læringsmetoden, i tillegg til at vi også skal intervjue sykepleierne som har deltatt fra UNN Harstad, forteller Johansen.

Erfaringene vil bli beskrevet i forskningsartikler.

Beate Valland er spesialsykepleier ved Kirurgen A, og har rollen som studentkoordinator. Hun har stor tro på at studentene blir tryggere og mer forberedte på hva de skal gjøre i ulike pasientsituasjoner etter å ha fått testet sine ferdigheter på denne måten først.

– Som sykepleierstudent i praksis blir du ofte stående og observere det de andre gjør og får ikke selv direkte erfaring med å håndtere akutte hendelser. Gjennom simulering er det studentene som spiller hovedrollen. Den erfarne sykepleieren skal holde seg i bakgrunnen, og veilede der det er nødvendig, forklarer Valland.

I etterkant av selve simuleringsøvelsen brukes det mye tid på å gjøre en faglig refleksjon rundt hva som skjedde underveis: Hvilke valg ble tatt, hvordan fungerte kommunikasjonen, hva burde vært gjort annerledes og så videre.

Vinn-vinn

– I starten var det litt skepsis til dette i avdelingen, både vi og studentene var litt usikre på hva simuleringen ville innebære. Spesielt var det at observatører skulle følge med og vurdere det som skjedde, litt skremmende, forteller Valland.

I ettertid har tilbakemeldingene kun vært positive.

– Selv erfarne sykepleiere synes det har vært nyttig å delta. Spesielt det å få mulighet til faglig refleksjon rundt en konkret hendelse. Sånn sett tror jeg dette har vært vinn-vinn, både for oss og studentene, mener Valland.

Johansen bekrefter at også studentene har vært svært begeistret for denne måten å lære på.

– Å få øve inne på en sykehusavdeling, med det tilgjengelige utstyret som finnes der, og få strekke seg etter en erfaren sykepleier som veileder, er noe helt annet enn å øve seg på skolen sammen med medstudenter. I tillegg spiller vi ut situasjonen med en levende «pasient», som regel spilt av en av oss fasilitatorer fra UiT. Studentene får øve på kommunikasjon både med pasienten, med hverandre og eventuelt med andre faggrupper, og på å ta ledelsen og handle systematisk i en akuttsituasjon, sier Johansen.

Simulering motiverer

Universitetslektoren sier flere av studentene har rapportert at de blir enda mer motivert til å lese teori, etter å ha fått testet sine kunnskaper – eller avslørt kunnskapshull – ute i praksis.

– I starten tror jeg de syntes det var litt kleint, fordi det var en øvelse, men så levde de seg fullstendig inn i rollen, sier Johansen.

– Hver student får simulering tre ganger, med ulike problemstillinger hver gang. Først tidlig, så midt i og så helt i slutten av praksisforløpet. Vi ser på alle at de har en tydelig progresjon, mener Valland.

Lisbeth Gaustad Johansen forteller at noen av studentene opplevde en reell akuttsituasjon med sepsis (blodforgiftning) like etter at de hadde hatt sin simuleringsøvelse med sepsis, og at de dermed umiddelbart fikk kjenne nytten av å vært gjennom hele scenarioet like før.

– Den største nytteverdien er trolig at simulering som pedagogisk metode vil danne grunnlaget for en læringsprosess preget av faglig refleksjon rundt praktisk kunnskapsbearbeidelse og teori. Studentene får underveis i simuleringen en større bevissthet på egne kunnskapshull, som bringes videre inn i veiledningen, sier Johansen.

Hun er sikker på at simuleringsøvelsene gir en viktig forberedelse til det virkelige arbeidslivet for de unge sykepleierne. Foreløpig er det ikke så mange studiesteder i Norge som driver simulering med studentene i reelle settinger ute ved sykehusene. Johansen og hennes kollegaer håper dette prosjektet er noe som med tiden kan bli videreført ved UiT Harstad, De håper suksesshistoriene kan gjenbrukes, for eksempel ved å introdusere og implementere simulering som fast læringsverktøy for sykepleierstudenter i klinisk praksis.

LES OGSÅ: Simulering øker pasientsikkerheten

Ved infeksjonsmedisinsk sengepost UNN Tromsø har de ansatte tatt fatt på et stort og viktig pasientsikkerhetsarbeid. For å bli flinkere til å kommunisere når de står i akutte situasjoner, vil de jevnlig simulere alvorlige pasienthendelser.

Les mer her.