Du møter dem smilende ved ankomst; UNNs pasientverter. Den tjenesten de yter ved sykehuset i Tromsø viser seg å være så kjærkommen og viktig for pasientene at den nå videreføres. Les mer og se video lenger ned i artikkelen.

Ordningen med pasientverter ved UNN Tromsø opphørte sommeren 2019, etter at de omfattende byggeprosjektene i Breivika var avsluttet. Nå kan du kontakte frivillige ved behov for assistanse i sykehuset. Disse treffer du i røde jakker/vester merket «Frivillig». Du kan også ta kontakt på e-post eller telefon.

– Hva kan jeg hjelpe deg med?

Benedikte Lohne Yndestad sitter smilende i informasjonsluka ved ankomst den midlertidige inngangen på C3 ved UNN i Breivika. Hun gir presise anvisninger til de som trenger hjelp med å orientere seg i korridorene til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø.

Kan følge til avdeling

– For det meste veileder vi de som kommer her fra luka slik at de selv kan finne fram, men enkelte trenger mer oppfølging. Da kan vi følge dem helt til avdelingen hvor de har avtale.

Når det er sagt er det viktig å understreke at pasientvertene ikke kan være ledsagere for pasienter.

– Spesielt i starten mistolket for eksempel sykehjem i Tromsø rollen vår, og trodde at de bare kunne sende folk hit uten følge, og så skulle vi ivareta dem, sier Tove Smedvik, som er vekter og fagleder i informasjonen og har lederansvaret for pasientvertene.

Pasientvertene har på langt nær ressurser til å være ledsager. Dessverre ser de mange eldre som kommer til sykehuset alene, som absolutt burde hatt noen sammen med seg, og som det er vanskelig å la være å hjelpe litt ekstra. Det kan være mange årsaker til at det kan være lurt å ha en ledsager med seg når man skal på sykehus, uansett hvilken alder man er i. Ofte får man som pasient mye og kanskje urovekkende informasjon fra legen sin. Da er det vanskelig å beholde konsentrasjonen og få med seg alt som blir sagt.

– Men mange eldre sier at de ikke har noen de kan spørre. Barna bor kanskje et annet sted og så føler de at de ikke kan plage naboen eller andre. Ideelt sett skulle vi hatt et frivillig-korps av mennesker i hver kommune som hadde tid og overskudd til å være en ressurs for andre, og som blant annet kunne være ledsager ved sykehusbesøk, mener Smedvik.

(Artikkelen fortsetter under videovinduet. Klikk på tekstknappen i videovinduet om teksting ønskes)

For de pasientene som bor utenfor Tromsø kommune kan bare reisen inn til sykehuset være strabasiøs.

– Det er viktig at fastlegene er oppmerksom på dette og også oppfordrer pasienten til å ha med ledsager, sier Smedvik.

Veiviser

Men for pasientvertene handler det altså primært om å være serviceinnstilt og utføre veiviseroppgaver inne i det store og stadig voksende sykehusbygget. Flere enn du tror sliter med å finne fram.

– Det sier jeg egentlig ingenting på. Om du aldri har vært her før er det ikke spesielt logisk å orientere seg. Spesielt ikke nå som du kommer inn den opprinnelige personalinngangen på grunn av byggearbeidene med PET-senteret og den nye A-fløya, mener Yndestad.

Flere funksjoner er også lagt til brakkerigger som står plassert mellom sykehusfløyene. Pluss at også det gamle pasienthotellet, E-fløya, er et viktig område for pasientvertene i og med at forhåndsbestilte drosjer plukker opp sine pasienter der.

Mange av pasientene har dessuten så mange andre ting å tenke på ved ankomst sykehuset at de blir lettere forvirret av den grunn.

– Det å være redd for en alvorlig diagnose, eller være engstelig foran en operasjon eller andre inngrep, gjør at hukommelsen kanskje ikke fungerer som normalt. Både eldre og yngre pasienter kan være lettere forvirret og trenge mye hjelp for å komme seg dit de skal. Det er ikke uvanlig at mange regelrett går seg bort. Vi får av og til telefon fra avdelinger som vet pasienten deres er ankommet sykehuset, men som de likevel ikke finner tak i. Da må vi hjelpe dem å lete, opplyser Smedvik.

Hun mener også at økningen i dagbehandlinger også øker behovet for ledsagere, ikke minst når pasienten skal hjem igjen.

Tre stillinger

Det er til sammen tre fulle stillinger med pasientverter, men er tydelig på at de kunne vært langt flere. To ansatte går i hundre prosent stilling, mens den tredje deles på flere. Karin Jensen og Benedikte Lohne Yndestad har vært pasientverter siden oppstarten høsten 2015. De husker enkelte pasienter og hendelser ekstra godt.

– Jeg fikk en gang inn hit ei dame som ikke snakket så godt norsk som skulle fra Kirkenes og til Hammerfest sykehus. Men da hun skulle bytte fly her i Tromsø, forsto hun ikke det og kom til vårt sykehus isteden. Hun var så fortvilet. Så det ble noen timer på telefon den dagen for å forsøke å hjelpe henne videre, forklarer Yndestad.

Eksempelet er spesielt, men likevel ikke unikt. Problemstillingene er mangfoldige og behovet for hjelp større enn man skulle tro.

– Og når folk får hjelp blir de så takknemlige for at noen hjelper dem! Det er en veldig fin jobb sånn sett. Vi får mange varme håndtrykk. Enkelte vet ikke hva godt de skal si og gjøre.

Av og til får pasientvertene kjeft også. Noe fra frustrerte pasienter, men også fra andre kollegaer på UNN.

– Det mest ubehagelige vi gjør er faktisk å samle inn rullestolene våre. Det er knapphet på rullestoler på UNN og de få vi har er merket med vår avdeling. Vi må ofte rundt og hente dem fordi de blir satt igjen på venterom og i avdelinger. Samtidig har enkelte avdelinger stort behov for rullestoler, og blir overhodet ikke blide når vi henter inn våre stoler. Men vi er altså nødt til å ha dem tilbake for å kunne gjøre jobben vår. Vi må ha et visst antall i rotasjon daglig for å ha nok stoler til de som trenger det, sier Smedvik.