Rådgiver Medisinsk klinikk UNN

Vi skal av på neste stasjon!

Du kjenner igjen marerittet; du suser av gårde på et tog, og innser at du definitivt skulle steget av på forrige stasjon. Farten øker, og det gjør din frustrasjon også..

Den nasjonale styringsiveren har alltid vært stor. Nasjonale programmer strømmer over arbeidsplassen. Eksisterer det likevel muligheter til å ha motforestillinger, til å opponere, eller sågar motsette seg programmene?

Den som har vært hjemmefra noen år, må være forberedt på endringer. Etter noen års arbeid utenfor spesialisthelsetjenesten, har jeg i vinter kunnet observere hvilke prosesser som i dag har fokus i sykehuset. Jeg er ikke overrasket over at Samhandlingsreformen har fokus, men jeg er overrasket over hvilken form dette har fått.

”Samhandlingsrommet 2016”

Jeg tror Bjarne Håkon Hanssen oppriktig ønsket å bidra til større dialog mellom forvaltningsnivåene innenfor helse, initiativ ble tatt for å sikre at tid og oppmerksomhet ble rettet mot pasienten. Hvor glad ville han være for et besøk i ”samhandlingsrommet 2016”?

I tråd med Samhandlingsreformens intensjon ble det inngått en rekke tjenesteavtaler mellom det enkelte sykehus og den enkelte kommune. Vi skulle ha respekt for hverandre, vi skulle avklare forventninger, vi skulle holde hverandre informert – hele veien for å sikre at pasienten kunne motta våre samlede tjenester uten andre bekymringer enn å bli frisk!

Dokumentasjonstrykket har økt betydelig. Kommunen skal informere når pasienten sendes inn i sykehus, sykehuset kvitterer for mottak, sykehuset oppdaterer kommune på funn og sannsynlig videre forløp, man inviterer til samarbeidsmøter, man varsler tilbud pasienten kan motta etter utskrivelse, man varsler status ”ferdigbehandlet” etc.

Det er et betydelig rasjonale bak den felles rutinen. Det ser tillitvekkende ut på papir. I praksis har dette utviklet seg til et meldingstyranni. For om meldingen ikke sendes i tråd med felles overenskomst, så får du meldt avvik fra din samarbeidspart. Og om dette ikke truet klimaet mellom helsekollegene, så er det et solid ris bak speilet; har den andre organisasjonen funnet avvik i din dokumentasjonsprosedyre, så har det økonomiske konsekvenser for din organisasjon.

Så folkens; Nå skjerper vi fokus på det vi skal skrive og det vi skal sende og når vi skal sende det. Nå holder vi våkent øye med vår helsekollega, om han gjør en feil.

Nedprioriterer «hovedpersonen»

På denne måten driver vi fagfolk med stor kraft inn mot dataskjermen. I en periode da vi skal tenke klokt rundt hvordan vi disponerer fagfolkene (fordi vi vil trenge dem 200 % om få år), så stjeler vi tid og oppmerksomhet fra «hovedpersonen».

På venterom og sengerom sitter pasienter som gjerne skulle hatt behandling og oppfølging av fagfolk. Sikkert godt å vite at det er dem vi skriver om, men vi har altså ikke tid til å snakke med dem.

Er dette bare en ondsinnet kommentar? Et retorisk innlegg? Nye avtaler skal straks signeres. Fra mitt utkikkspunkt i sykehuset kikker jeg etter varselflagg.  Reformen skulle gi oss bedre samarbeidsklima og bedre forståelse av felles oppgaver, men først og fremst skulle vi se pasienten tydeligere i samhandlingsrommet. Når klinisk personell nå opplever at dokumentasjonskravet presser oss ut av direkte pasientarbeid, trenger vi et stoppsignal!

Vi skal av!

Her!

Suser bare av gårde…

Har vi motforestillinger? Har vi muligheter til å opponere eller sågar motsette oss programmer som havnet på avveier?

Jeg jobbet i Samhandlingsenheten og deltok i dialogmøter med kommunene. Prosessene som vi startet med de beste intensjoner, suser nå med egen og voldsom kraft til en stasjon dit ingen av oss har tenkt oss…

Er jeg våken, eller var dette bare et mareritt?

LES OGSÅ: Slik opplever sykepleierne den elektroniske meldingsutvekslingen (ekstern lenke)

Pingvinavisa Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og hold deg oppdatert.